Profetisk tjeneste er en tjeneste med innsikt. Når salvelsen er til stede, vil denne bringe alt inn i sitt rette lys fordi den er i samsvar med Guds prinsipper.

Hva er salvelse, og i hvilken grad respekterer vi den, erkjenner vi den, verdsetter den og er ivrig etter å få den? Forstår at vår virksomhet er forgjeves hvis vi ikke taler og handler i salvelsens kraft?

Hvis Gud ikke gir sin salvelse, må vi ikke tro at vi kan tvinge ham. Det må vi respektere, og vi må vite at hvis vi har Guds salvelse og nærvær, og vi lever et liv i hellighet, er dette den edleste gave. Det er ren nåde, som kommer ovenfra, og den fyller oss med takknemlighet. Det er selve livet og virkeligheten.

De samme ordene som vi sa i går, og som var levende da, ville være som tørre bein i dag hvis de manglet Guds salvelse. Hvert ord kunne være det samme, men uten salvelsen ville de bringe død heller enn liv. Det profetiske menneske er derfor i høy grad det samme som det salvede menneske. 

Hvis vi skal være talerør for Guds herlighet i en kraftfull salvelse, trenger vi også å være forberedt for de tilfeller der den ikke er til stede.

Vi som verdsetter Guds salvelse mest, og som har de tyngste byrder å bære fram for vrangvillige mennesker, som til og med kan være Guds folk, og som vet at den profetiske salvelsen bare kan praktiseres i Åndens kraft, må ikke tro at vi skal kunne glede oss over den som vår egen eiendom. 

Den er ingen mekanisk eller permanent sak som vi alltid kan regne med. Hvis vi skal formidle Guds innerste hensikter og planer, må vi være klar over at vi må regne med at vi kan bli ydmyket isteden for å bli tiljublet, og at han ikke komme til å være til stede for å overbevise. Det må vi tåle, og finne oss i at folk tar anstøt og skjemmer oss ut, ikke bare de som vanligvis står oss imot, men også de som ellers har stått sammen med oss. Det som smerter mest, er å se skuffelsen i de troendes ansikt. Hvis vi ikke kan tekkes den ene typen mennesker, så kan vi ikke tekkes andre heller. "Vi er døde og skjult med Kristus i Gud inntil det blir åpenbart at han lever." 

Vi har ingen rettigheter; vi er døde mennesker. Vi kan ikke befale over salvelsen, vi kan bare ta imot den hvis det behager Gud å gi oss den. Da og bare da vil han åpenbare sitt liv og sin herlighet. Og hvis han ikke gjør det, må vi bare tålmodig ta det til etterretning og stole på Herren. 

Vårt liv er ikke vårt eget. Salvelsen er ikke vår egen. Jeg har opplevd at Gud har ydmyket meg overfor kristne som har begynt å betrakte meg med tindrende øyne som en stor Guds mann med tro og kraft. Budskapet har falt platt til jorden, og jeg er aldri blitt invitert tilbake til slike mennesker som har vært i ferd med å opphøye meg til en tilbedelsesstatus. 

Gud avkledde meg fullstendig framfor dem. Det var meget flaut, men jeg måtte tåle det for deres skyld fordi de mistolket og misforsto Guds salvelse, som om den skulle være en egenskap som bodde i meg i stedet for en gave som gis igjen og igjen ettersom han selv ønsker, og som han ønsker å ha suverent til sin disposisjon. 

For selv om salvelsen er der, er det på en måte slik at vi kan skjelve og undres om vi bare handler ut fra en kraft i vår egen personlighet eller den sanne, rene salvelse fra Gud. "Gud salver det som han utvelger seg" ("God anoints what He appoints"). Jeg tror at dette er den rette forståelse av salvelsens prinsipp.